|
Den nyere tid (fra 1550 e.Kr.) Fra tiden før reformasjonen er det sparsomt med skriftlige kilder. Etter hvert som vi nærmer oss vår tid, blir kildene flere og bedre. Dette gir oss mulighet til å tegne et mer nyansert bilde av livet på gården. Det mest iøynefallende er den sosiale og kulturelle variasjonen innenfor samme område. På gårdshaugen bodde fiskerbonden og hans familie. Han var fram til midten av 1700-tallet kongens leilending. I utkanten av dyrkamarka fant vi husmannsplassene. Husmannen eide ikke jorda han dyrket, og betalte leie gjennom sin arbeidsplikt på hovedbruket. Det var også samiske boplasser på Elgsnes. De fleste av disse har nok ligget i god avstand fra den øvrige bebyggelsen, men både stedsnavn og spor i terrenget tyder på at dette ikke alltid har vært tilfelle. Utenom dette rangsystemet hadde vi handelsstedet Raten på østsiden av Elgsnesvågen. Fram til slutten av 1700-tallet ble det drevet handel her bare om sommeren. Etter den tid har handelsmennene vært fastboende. Fra da av har de nok klarere enn før skilt seg ut som en økonomisk og sosial overklasse. Fra leilending til selveiende bonde
Første skriftlige kilde som beskriver bosettingen på gården, er folketellingen i 1567. Der opplyses det at en Nils Johnsen var kongens leilending. Fra 1609 kjenner vi navnet på alle mannlige brukere. Det skulle imidlertid fortsatt gå mer enn halvannet århundre før kvinnene ble tatt med i folketellingene. I 1752 fikk bruker Mads Larsen kongeskjøte på Elgsnes for 50 riksdaler. Han var den første av kongens leilendinger i Trondenes som ble selveier. Alt året etter solgte han gården videre til fogden Jørgen Wang på Kastnes i Dyrøy, og var fogdens leilending fram til 1776 da fogdsønnen Hans overtok. Hans Wang drev gården fram til sin død i 1824. Han var forut for sin tid når det gjaldt jordbruksdrift. Han startet drenering av myrjord med steinsatte grøfter, og et sinnrikt system av flomvannsgrøfter som han anla, var i bruk helt opp mot vår tid. I Botnbekken, i dag kjent som Mølnelva, bygde han flomkvern som satte folket på gården i stand til å male kornet sitt selv. Hans Wang var lensmann og underoffiser i landvernet, men trolig var det hans virke som høvedsmann gjennom mange år som brakte mest velstand til gården. Når han kom hjem fra fiske, heiste selv den mektige handelsmannen på Raten flagget på Masterhågen. I 1820-årene ble gården delt. Handelsmannen på Raten kjøpte tre firedeler av Elgsnes, mens enka etter Hans Wang, Anne Pedersdatter, og hans datter fra første ekteskap, Kirsten Lavina, satt igjen med to mindre jordeparter.
Etter at handelsstedet på Raten gikk konkurs i 1881, ble halvparten av gårdsbruket solgt fra. Denne eiendommen ble overtatt av Edvard Ruud senior fra Kvæfjord. Med i overdragelsen var borgestua og notnaustet. Disse bygningene ble flyttet fra Raten til den nye eiendommen som fikk navnet Storbakkan. Edvard Ruud bygde opp bruket samtidig som han drev fiske som høvedsmann i et par mannsaldrer. Disse fire brukene ble så drevet atskilt fram til de tre største brukene igjen ble slått sammen i 1970- og 80-årene. Gården framstår derfor i dag i det vesentlige som en enhet. Sameboplasser Som de fleste steder i Nord-Norge har også Elgsnes en flerkulturell fortid. Det er spor etter samiske gammer flere steder i nærheten av gården. Navn som Finnevika, Finnhollet og Finnefjæra vitner om samisk bosetting. I skriftlige kilder fra 1700-tallet er det også nevnt samer som "tilholder over Elgsnesmarchen". De fleste bodde nok fast her, og drev jordbruk og fiske på linje med den øvrige befolkningen.
På Slåttebakkan, ei slette mellom Elgsnes og Aun, er det fortsatt rester etter en samisk boplass med rundt 14 tufter. Av muntlige overleveringer framgår at Hans Wang jaget samene derfra fordi han mente reinen deres gjorde skade på skogen. Det er også tufter etter samiske gammer i Horsevika. I et skifte fra 1763 omtales en "Christen Erichsen Fin, Haasevigen". Hans sønn var Amund Christensen som var føringsmann på Røkenesjekta. Fra 1775 har plassen ligget øde. I en tingprotokoll fra midten av 1700-tallet er en Erik Monsøn nevnt. Han var en "fattig Fin" som var anvist boplass på Elgsnes for, som det het, "at søge sit Brød ved sin Udror". Det kan derfor synes som om de gode mulighetene for livsopphold på Elgsnes også ble brukt aktivt som en slags sosialhjelp. Husmannsplasser Av de husmannsplassene vi kjenner til, lå fem under handelsstedet på Raten. Disse var Losnedalplassen og Kvamplassen på Lyngmyra, Rateskogsletta, som nå kalles Hågen, Ebergplassen og Jonsborg. Under de to andre brukene fra arveskiftet etter Hans Wang lå Steinsletta og Skarvegen. På Jonsborg vet vi med sikkerhet at det bodde husmenn fra cirka 1810. For de andre plassene er det kjent bosetting fra andre halvdel av 1800-årene. Det har imidlertid vært husmenn på gården også tidligere, noe folketellingene helt tilbake til 1666 bærer bud om.
Mathias Losnedal fra Eivindvik i Sogn kom som dreng til Raten i 1868. Han var den første med agronomutdannelse i Trondenes. Sammen med kona Johanna bygde han husmannsplassen på Lyngmyra. Etter at Kvamplassen var fraflyttet ble hele Lyngmyra eget bruk i 1922. På Hågen satte Kristen Nilsen seg ned rundt 1870. Han rodde fiske som høvedsmann og var med under Trollfjordslaget. Hågen hadde status som husmannsplass helt fram til 1947, da parsellen ble utskilt som selvstendig bruk. De andre plassene ble fraflyttet rundt år 1900 og siden drevet som en del av det bruket de tilhørte. Husmannsplassene var små, og fôr til husdyrene ble høstet så langt borte som i Gullesfjordbotn og Dyrøygummen. Det rike hjemmefisket rundt Elgsnes skapte sammen med sesongfisket i Lofoten og Finnmark likevel livberging for store barneflokker på plassene. Arbeidsplikten var vanligvis 10 arbeidsdager med tre dager i tillegg for retten til å stikke torv til brensel. Selv om arbeidsplikten var rimelig, var husmannsvesenet likevel et uttrykk for et klassedelt samfunn. Særlig sterkt merket nok husmennene under handelsstedet denne klassedelingen, noe det fins mange muntlige overleveringer om. Borgerleie og handelssted Trondhjemsborgeren John Ellingsen Norman var den første handelsmannen som vi med sikkerhet vet hadde tilhold på Elgsnes. Han nevnes første gang i 1675. Sju år senere framgår det av skatteprotokollen at han har "sat op Hus paa Kongl. Mays. Grund - Raten kaldet - og der hafer sit Leye". Han reiste rundt i Trondenes og Kvæfjord med sine kjøpmannsvarer og tok fisk i bytte. Handelen foregikk bare om sommeren, mens vinterkvarteret var i Trondheim.
Sønnen Nils Johnsen Norman fortsatte handelen. Den eldste delen av hovedbygningen på Raten er trolig fra hans tid. Da han plutselig døde, tok kona Maren over handelen. Hun var datter av en nordlandshandler i Risøyhamn og var vant med handel fra barnsben av. Et oldebarn skriver om henne i en opptegnelse: "1725 blev Enken, anden Gang gift, med en ved Navn Jakob Isacsen en fordroket liderlig Kvap, som ødelagde hendes Formue og satte hende i stor Gield. Af Misfornøyelse med hans slætte Forhold besluttet begge Sønnene Nicolai og John at gaae til Skibs og forlade Moderen, men førend saa døde denne Mands Personage og Brødrene paatog sig i Forening at bestyre Bruget som havde det anseeligste Udfald, da Arbeidsomhed og Øconomie blev som sedvanligt kronet med Velstand. Denne vores Formoder døde 1766 i otbr. 84 Aar gl. Hun var en meget stor og sterk Konne, dog maver og tør, havde et barskt Aasyn, og sagde en ver i Øynene sin Mening." Trolig har hun vært modell for Herbjørg Wassmo sin romanskikkelse Dina. Handelsstedet Raten var bygslet av Kronen. Da det ble gitt mulighet for privat oppkjøp avkrongods, sendte Maren begjæring om overtakelse av hele Elgsnes. Det ble holdt offentlig auksjon, og hun fikk tilslaget med et bud på 50 riksdaler. Imidlertid lot Kong Fredrik 5. leilendingen Mads Larsen få skjøte på gården for samme kjøpesum. Borgerenken kjøpte derfor i stedet opp kirkegods i bygdene rundt etter hvert som muligheten bød seg.
Sønnen Nicolai fortsatte morens praksis med oppkjøp av jordegods. I tillegg utvidet han virksomheten på borgerleiet og bygde ut hovedbygningen til den størrelse den har i dag. Han ble i sin samtid regnet som en belest mann. Nicolai førte juridiske prosesser, var sin egen prokurator, og fikk trolig av den grunn rykte som påståelig og trettekjær. Han nøt imidlertid respekt hos de andre nordlandshandlerne, og fungerte som kontaktperson for samtlige i forhold til offentlige myndigheter. Da han døde, var boet på hele 8.000 riksdaler. Hans sønn Ole drev sommerhandel fram til 1793 slik faren hadde gjort. Men dette året flyttet han til Elgsnes for å drive handel hele året, noe som ble praktisert også av hans etterfølgere. Etter hans død drev borgerenken Elisabeth videre. I 1798 fikk hun privilegium til å drive gjestgiveri og bondehandel på Elgsnes for en årlig avgift på 15 riksdaler. Rundt år 1800 ble det omsatt en god del krongods, og "Madame Norman" kjøpte jord flere steder, bl.a. på Alvestad, Skjerstad og Erikstad. Ved folketellingen i 1801 bodde det i alt 19 personer på handelsstedet: Borgerenken og hennes to barn;tre fosterbarn, tre tjenestepiker, to drenger - den ene med familie - samt en fisker og hans kone. To "almisselemmer", dvs. gamle fattigfolk som ikke hadde slektninger til å forsørge seg, bodde også her. I tillegg kom to skomakere som var oppført som losjerende.
Nicolai overtok i 1809 handelsstedet etter sin mor. I årene 1823 - 25 fikk han skjøte på to parter av Elgsnes, til sammen tre firedeler av gården. Det var dette hans oldemor hadde mislyktes med nærmere 80 år tidligere. I tillegg til å drive borgerleiet, samt jektebruk og gårdsbruk, var han blant mye annet divisjonssjef, ordfører og stortingsmann. I denne perioden var borgerleiet på Raten det økonomiske sentrum i nordbygda. Etter at handelsstedet hadde fått gjestgiverbevilling, ble også tinget for Sands tinglag holdt her. I 1838 var det 23 hus på handelsstedet. Foruten hovedbygningen som fortsatt står der, var det kontorbygning, krambu, stabbur, matstue, borgestue, størhus, fjøs, stall, låve, fiskenaust, notnaust, trannaust, tranbrenneri, brygge, verksted, smie, rorbu, tre skjåer og to steinkjellere med overbygg. I Nicolai Normans tid var det vanlig med store selskaper på handelsstedet, der såvel øvrighetspersoner som slekt og venner fra andre handelssteder var gjester. Den hvitmalte fembøringen Svanen ble bare brukt som kirkebåt. I Altevågen hadde man egen kirkestue og i kirken egen benk. Kontrasten til det livet den vanlige allmue levde, må ha vært enorm. Det er derfor ikke rart at historier ble fortalt og myter dannet om "Herr Norman". Nedgangstid
Etter Nicolai Norman overtok sønnen Ole. Det gikk imidlertid raskt nedover med handelen. Storsildtiden gav oppsving for Grøtavær og Harstad. Disse stedene hadde bedre havneforhold for dampskip og sikrere vannforsyning. Konkurransen fra handelsforeningen på Grøtavær, et av de første "samvirkelag" her nord, var nok også merkbar. I 1881 var handelsstedet konkurs. Kreditor solgte unna halvparten av gårdsbruket for å redusere gjelden, men det lyktes likevel ikke å oppnå balanse i regnskapene. Andre prøvde å drive videre i liten skala, men i 1914 var det helt slutt på handelen. Av dem som drev handelsstedet i denne perioden skal bare nevnes Jens Østensen. Han var fra Bergen, og den siste borger som drev handel på Elgsnes. Selv om han ikke lyktes som handelsmann, satte han likevel spor etter seg. Fra Bergen tok han med seg en hesteslåmaskin nordover, og ble den første som introduserte dette tekniske vidunderet i Trondenes. En ny tid var på godt og vondt kommet til Elgsnes.
|
| Forrige kapittel |