|
Ø
|
|
| ødeland
[ødelajnn] |
n.
ødeland, person som ødsler |
|
økse
|
v.
hugge til med øks, telgje
|
|
øksen
[øks’n]
|
a.
brunstig
|
|
økshammar
|
m.
det flate partiet bak på øksa
|
|
øksne
|
v.
være brunstig
|
|
ølning
|
m.
fallvind på Senja
|
|
øn
|
n.
dumrian, måpende person
|
|
ønes
|
v.
stirre, trenge seg på av nysgjerrighet ”Kyrn ønes på når di
ser nåkka nyjtt.”
|
|
øngel
|
m.
yngel
|
|
ønglanes
|
a.
ynglende
|
|
øngle
|
v.
yngle
|
|
ønk
|
n.
ynk
|
|
ønkanes
|
a.
ynkende
|
|
ønke
|
v.
ynke
|
|
ønkelig
[ønkeli]
|
a.
ynkelig
|
| ørebein |
n.
tverrbein bak tokna på fisk |
| øreflepp |
m.
øreflipp |
|
ørke
|
n.
yrke
|
|
ørke
|
v.
arbeide
|
|
ørkendag
|
m.
hverdag
|
|
ørkeslaus
|
a.
fånyttes, kjedelig ”Det va en ørkeslaus debatt i kommunestyre.”
|
|
ørreng
[ør-reng]
|
m.
ørering
|
|
ørsnipa
|
f.
øyenstikker
|
|
ørt
|
m.
drøvtygging
|
|
ørt
|
i
uttrykket ”syjnt og ørt”: hverdag, se også synt
|
|
ørtanes
|
a.
drøvtyggende
|
|
ørte
|
v.
tygge drøv
|
|
ørten
[ørt’n]
|
a.
utallige
|
| øyeblekk |
n.
øyeblikk |
|
øyre
|
n.
1 øre; 2 ved hjørnene på et garn ender telna
i en løkke som kalles øyre eller garnøyre, se dette
|
|
øyrstein
|
m.
den steinen som henger i garnøyret
|
|
øyrstol
|
m.
det ytre øret
|
|
øyrtævar
|
m.
ørefik
|
| . |
©
Tore Ruud
|