|
Gårdsdrift
i havgapet før veien kom
Før
vi fikk veiforbindelse i 1973, var det tungvint å drive gårdsbruk
her ute i havgapet. Går vi hundre år tilbake i tid, var lokalen
eneste rutegående forbindelse med omverdenen. Den hadde anløp
her på Ytre Elgsnes klokka tre om natta. På midten av 1930-tallet
startet Wilhelm på Lyngmyra melkerute inn til Harstad med fiskeskøyta
"Glimt", eller Glimten som den oftest ble kalt. Den hadde en
20 hestekrefters motor av merket "Grei", som for det meste var
ugrei.
Etter
krigen ble Grytøy - Harstad Fergeselskap stiftet. Dermed kom
det i gang regulær passasjer- og godstransport på Toppsundet.
Hos oss var MS Grytøy innom tre dager i uka, og nå var anløpet
kvart over seks om morgenen og cirka klokka fire om ettermiddagen.
Både Harstad Skipsekspedisjon og Galschiødt anskaffet store
kasser med det pretensiøse navnet "stall" for transport av dyr,
så etter at Ragnar bygde kai på Me-Aun, ble det mulig å sende
dyr til Salgslaget i Harstad i stedet for å slakte dem hjemme.
Men her på Elgsnes var det ikke kai, så alt av produkter og
varer måtte fraktes til eller fra grytlandsferga i småbåt.
Det
var ikke snakk om inseminering den gangen. Det ble pratet om
at man hadde storokse inne i Vågen, men her ute satte man på
en oksekalv som så bra ut, for å bedekke kyrne. Ofte var disse
oksene små, så det var viktig å finne et sted der kua kunne
stå på et lavere nivå slik at ungoksen kunne nå opp. Et slikt
sted nede i Gården ble kalt Horebanken. Det var mest vårkalving,
så når jobben var gjort utpå sommeren, ble oksen slaktet.
Så
var det et år at ei ku sprang om utpå høsten. Både fars okse
og oksene på nabogårdene var da slaktet, så det ble nødvendig
å ringe til Aun for å høre om noen der hadde okse. Det ble til
slutt klart at det var en okse på Inner-Aun, 7 kilometer unna.
Far la grime på kua og leide den til Aun. Det viste seg da at
oksen var veldig liten, så selv om man stilte opp kua ved siden
av låvebrua, fikk man ikke oksen til å springe med den. Det
hjalp heller ikke å strø kraftfôr framme på kuryggen.
Nå
var gode råd dyre. Far fikk låne telefonen og ringte til Kasfjord
for å høre om det var noen der som hadde okse, og det var det.
Dermed bar det i vei opp Nakkjen på en smal og slyngete sti
kloss inntil stupet ned mot Elvedalen. Videre gikk turen gjennom
myr og vierkjerr over Aunfjellet til Kasfjord, 6 kilometer i
til dels ulendt terreng. I Kasfjord var det okse som kunne sine
saker, så jobben var fort gjort.
Men
det led nå mot kveld, og det var ikke mulig å gå tilbake over
Aunfjellet i mørke. Far ringte derfor til Indre Elgsnes, en
gård som ligger mellom Ytre Elgsnes og Kasfjord, og som nå er
fraflyttet. Han spurte om ikke Oddmund kunne komme med sjarken
og hente kua. Oddmund var lett å be, så han gikk til naboen,
han Jørgen, og fikk låne gammeltreroringen. Med den på slep
dro han til Kasfjord hvor kua og far ble tatt om bord.
Planen
var å gå helt fram til Ytre Elgsnes med kua, men på vei ut Kasfjorden
økte vinden på, og treroringen begynte å skjene fra side til
side. Selv om kyr pleier å stå rolig i båt, hadde kua problemer
med å holde balansen. Så det var fare for å miste kua på havet
midtfjords. Det ble da bestemt at man skulle prøve å komme i
land i Skaret hvor det gikk sti over til Ytter-Aun.
Oddmund lot sjarken drive og hamlet treroringen inn mot land.
Men med storstein i fjæra og kraftig sjøburd, var det umulig
å legge til. Så da de var kommet inn mot brottene, hoppet far
over bord og stod i sjø til opp under armene. Han kosset på
kua og dro i grima. Og kua hoppet på sjøen og svømte i land.
Nå
gjenstod bare en kilometer i mørke etter en utydelig gangsti
over Skaret og fire kilometer etter kjerreveien hjem til gården
på Ytre Elgsnes. Alle strabasene var heldigvis ikke forgjeves,
for vel ni måneder senere fikk kua en velskapt kalv.
|