Ei redselsnatt

Ei redselsnatt - slik kalla han far denne natta. Eg høyrde han fortelje denne soga mange gonger. Det var ei typisk oppleving for dei gamle fiskarane - den generasjonen som no er gått i grav.

Det var i 1893 i oktober månad. Dei hadde svelgt middagen, og han far la seg ned på senga og sovna såvidt til ein fugleblund. Då kom han farfar til han i draume: "Du må ikkje ta glunten med deg i båten." Han far trudde på draumen, han hadde opplevd det så mange gonger før. No hadde faren varsla, så guten fekk ikkje vere med.

Han far skulle til Kvæfjord ein tur for å skipe mannskap til fembøringen for haustfisket i Holmen og vinterfisket i Lofoten. No sette han bindalingen på flòt. Det var ein halvfjerderømming, både børeleg og god seglar. Han far kunne seglkunsten, han hadde segla høvedsmann på fembøring i 18 år alt. Det blei sagt at han var uforferd i segling, men alltid varsam.

Men denne gongen fekk han ei oppleving som merkte han for livet. Kollsegling og 11 timar på kvelvet i beksvarte, iskalde oktobernatta. Utan von om berging batt han seg fast til båten så dei kunne finne liket der båten landa. Han dreiv over opprørt hav, gjennom grunnbrott og dønning frå heile Nordhavet. Følgde rælingen og landa, løyste seg frå kvelvet og kraup fleire kilometer til folk. Han tok imot livet med takk til Vårherre. Den natta blei han sølvgrå i håret.

Han far likte ikkje å fortelje denne opplevinga, men det hende folk spurde han. Han trudde på underet. Den som ikkje er dømd til å døy, han døyr ikkje. Den Gud vil skal leve, han lever. Dette ordtaket høyrde liksom med til forteljinga.

Han far hadde bergfast tru på den makt og kraft som ligg i konsentrert bønerop til Gud om hjelp i avmakts stund. Han trudde på mystikken ved livet, attom oss og framføre oss. Då han kollsegla såg han sju kvite fuglar som kom svingande inn over kvelvet. Dei følgde han heile natta, stod som rekkje ved høgre sida hans. Det var trøystarbod, slik tenkte han.

Ein gong i yngre år hadde han lært av ein gamal høvedsmann frå Øksnes å leggje sjøen. Han hadde gitt den lovnaden at han ikkje skulle lære det vidare. Han måtte alltid minnast desse Gudsorda fortalde han. For det var liksom sjøen var etter han frå den dagen han lærde fallordet. Men dette ordet var det som hjelpte han gjennom grunnbrotta då han landa den harde lagnadsmorgonen. Vi let han få ordet sjølv, slik han skreiv ned forteljinga:

"Det var om høsten, den 16. oktober 1893. Klokken 5 om eftermiddagen tok jeg fra mitt hjem på Elgsnes med båt for å reise til gården Bremnes i Kvæfjord. Det blåste en sterk kuling fra nordost. Jeg satte seil til, men for forsiktig frem, som jeg alltid pleiet under seilas.

Jeg hadde ikke seilet langt stykke da en hvirvelkuling under det bratte fjell slog ned fra luften og kantret båten i et øieblink. Ved nogen anstrengelse kom jeg mig op på den hvelvete båt, efter med tollekniven å ha skåret mig løs fra noget tauverk, som hadde viklet sig rundt min ene fot idet båten kantret.

Der satt jeg på et båthvelv. I den tiltakende storm kunde mine nødrop ikke høres til nogen kant, og efterhvert drev jeg lenger og lenger vestover på den brede Andfjord. Jeg satt på hvelvet med ansiktet vendt mot mitt kjære hjem, som ennu ikke lå meget langt borte, der min kjære hustru med våre 5 små barn satt og intet anet om min skjebne.

Mens jeg satt der på hvelvet i den forferdeligste angst, begynte jeg å tenke over på hvilken måte jeg muligens kunde redde mig selv. Jeg kom da til det resultat at ved å få båten rettet var det håp om at jeg kunde drive hurtigere og således nå land før mitt liv var omme av kulde og anstrengelse.

Det første jeg gjorde var å entre mig ned til ripen for å få vantene avskåret slik at masten ikke kunde hindre mig i å få båten rettet. Båten var en Nordlands halvfjerderums båt, og for mig alene i det oprørte hav å få den rettet syntes mig ganske umulig, men jeg måtte forsøke. Jeg følte at min redning avhang av dette.

Jeg tok da en tauende av de avskårne vant og holdt mig fast efter. Så steg jeg ut på den ene side av kjølen og trødde båten ned i sjøen, mens jeg samtidig anstrengte mig for å få den rettet ved hjelp av det tau jeg hadde gjort fast i ripen på den annen side. To ganger hadde jeg båten på balanse, men den falt tilbake.

Tredje gangen jeg gjorde forsøket ropte jeg til den almektige Gud om hjelp, og priset være hans navn, han gav mig kraft til å få båten på rett kjøl, og det lyktes mig å komme mig over ripen i det samme den rettet sig. Men båten var full av sjø, og jeg satt i det kolde vann til under haken og holdt mig krampaktig fast, ventende på at båten skulde heve sig noget op av sjøen ifølge sin bæreevne. Og ganske riktig den lettet sig også en smule.

Jeg tok da atter min tollekniv, som jeg omhyggelig bevarte i beltet, skar løs rigg og seil og lot dette drive bort som nytteløse ting for mig i denne situasjon. Kun noet tauverk og tre av årene holdt jeg tilbake. Så bandt jeg en åre fast tvers over båten til å sitte på, de to andre lå i hommelbåndene, og på det vis begynte jeg å ro for livet i en båt som var full av vann. Jeg forsøkte å holde kurs mot nærmeste land; men mine anstrengelser var helt forgjeves, jeg drev bare stadig lenger og lenger bort fra land. Stormen var meget sterkere enn jeg. Jeg var prisgitt fjorden.

Da grep jeg det siste reddende middel: Jeg bandt de to årer, som jeg hadde rodd med, tvers over båten, der hvor den første var fastbundet, og disse tre årene virket nu til at båten ikke kunde kantre mere. Dernest entret jeg mig frem til festebeten og bandt mig fast til stevnet, for at ikke sjøen skulde skylle mig bort fra den dypt nedsunkne båt. Ved å stå på festbeten gikk båten ned fremme og løftet akterskotten i været slik at denne kom til å tjene som seil. Således begynte denne redselsnatt over Andfjorden, som varte i 11 timer.

Hva jeg led i disse fryktelige timer den lange, kolde oktobernatt lar sig vel bedre tenke enn beskrive. Jeg var i mitt firtiende år, i min kraftigste manndom, men allikevel følte jeg at mine krefter sviktet, at det falt tungt i lengden å klare de forferdelige anstrengelser. Sjøene brøt og vasket stadig over mig, og håpet var mange ganger ved å forlate mig, særlig da jeg kom så nær hen til læ land at jeg kunde skimte den voldsomme brenning som jeg drev like mot.

Time efter time gikk. Da jeg var drevet omtrent midtveis ut på fjorden så jeg de siste lys bli slukket på de forskjellige gårder, og jeg visste da at mine medmennesker nu slumret inn i søvnens bløte armer hver i sine lune hjem. Og her stod jeg fastbundet til stevnet på en synkeferdig båt, som drev for stormen i et oprørt hav - mot grunnbrottenes fryktelige brenning.

Tenk dere mine kjære lesere hvad jeg led. Mine hender og føtter var halvt bortfrosset og mine åndsevner begynte å svekkes av den voldsomme sjø som atter og atter kom veltende over mig, alt mens stormen pisket i usvekket styrke.

Uværet jaget stadig på og jeg kom stadig nærmere til læ land ved Sandneset mellem gårdene Kinn og Finnsæter. Utenfor Sandnes ligger en grunn kaldet Sandnesfluen. Den brøt for hver sjø som kom. Gjennem disse brenninger måtte jeg, da det var mig umulig å få den nedsunkne båt forbi fallene.

Før jeg nådde så nær land at jeg hadde fare for grunnbrott, løste jeg mig fra båtstevnet og kom mig til de fastbundne årer, fikk løsnet dem og lagt dem i hommelbåndene, og med sjøen til opover brystet satt jeg da og forsøkte å få båten snudd med forstavnen mot land, så den ikke skulde ligge langsides for brotsjøene.

Nu hadde jeg nådd Sandnesfluen, og det under skjedde at i de minutter, eller var det kanskje bare sekunder, jeg drev over den, lå sjøen stille. Ti der er et navn givet under himmelen om hvilket der er skrevet at deres kne skal bøies over jorden og under jorden, og ved dette navn lå sjøen stille mens jeg for over grunnen; men straks efter kom sjøen styrtende og brøt med voldsomhet.

Jeg hadde nu nådd land, og da sjøen fylte godt op i det samme båten tok grunn, hugget den sig fast på berget så der rant noget vann ut av den, mens jeg holdt mig fast for ikke å bli tatt av dragsuget. Atter fylte sjøen op og sendte båten enda lenger op på land. Jeg kom meg da ut av båten , men tumlet straks over, da mine føtter ikke kunde bære mig; holdt bare fast i et tau, og atter kom en stor bølge og skyllet båten helt ut av havets favntak.

Nu hadde jeg fast land under mine føtter, men det var nok en meget dårlig vandringsmand som ut på morgensiden skulde forsøke å nå nærmeste gård, der lå ca. en halv mil borte. Jeg gikk og jeg falt, reiste mig og strevet atter fremover, men efter få skritt bar det igjen overende, og lange stykker måtte jeg dra mig frem som en orm mellem tuene. Efter 3 timers forløp var jeg endelig og i den ynkeligste forfatning fremme hos folk. Jeg var reddet!

11 timer på et båthvelv, alene i kulde, natt og redsel, uten større håp om redning. Bare den som har prøvet et slikt ritt på et båthvelv vet hvad det vil si. Oktobernatten i 1893 hører til de minner som aldri går mig av minne. Men Gud gav både kraft og redning, da som så mange ganger ellers."