Ved Edvard Ruuds båre

Så er han Edvard gått bort. Der tynnes blant de store. Espolin Johnson, Arvid Hanssen og Edvard Ruud. Så avgjort tre som har preget vårt bilde av det gamle Nord-Norge. Nå er de borte alle. Og vi må pleie denne arv alene. Vi må vite å løfte frem fedrenes land og fedrenes gjerninger selv.

Edvard Ruud var stemmen. Han var den som så lenge man kan huske sang Nord-Norge inn. Hver jul når landet skulle innvies til helg og høgtid var den der. Stemmen i radio. "Han Sjursvein han rodde på Moskenes hav, det rauk utav kvar ei båra..." Langt der nordfra, fra Ytre Elgsnes kom en stemme. Edvard Ruud. Norske folketoner var ikke bare fra Seljord eller fra Valle, de var også fra Trondenes.

Første gang jeg traff Edvard Ruud var i 1963. Jeg hørte han sang i radio om Haugbonden som dansa på remman. Jeg skrev til han og kom snart på besøk hit til Ytre Elgsnes. Den sommeren bodde jeg i tårnet her på stedet. Det var den første kirka: "Hans Egedes Minne". Jeg kom til et landskap av ro, av fornminner. Av toner. Om ettermiddagene kom han Edvard og sang her i kirka. Lærte bort folketoner og stev.Viste oss vegen inn i en verden vi ikke visste var der. Samme høst debuterte jeg. Og på min aller første utstilling hang der bilder fra nordlandsbåtene inni det aldersstegne fembøringsnaustet på Elgsnes. Edvard og Helga i kjøkkenet. Et vennskap ble skapt, et vennskap som har vart i nesten førti år. Brevene som gikk sin gang. Ideene. Historiene om kirka her ute. Besøk i mange somre.

"Signe møtet". Han Edvard kommer ut i småbåten da vi tørner for dregg på vika ved det nedlagte handelsstedet Ytre Elgsnes. En skikkelse i en båt. Vi skal på julegudstjeneste og har fulgt med presteskyssen fra Ringberg i Trondenes. Lange slep av blåhvit sne fra fjellene på begge sider. Presten blir satt tørrskodd i land med kappe og krage i kofferten. Så er det vår tur. En smal sti fører opp til gården. Gården hannes Edvard. Ikke stor, men hyggelig. Kaffe i stuene. Det er ennå ikke kirketid.

Stjernene er bare dempet litt når vi går innover heia og hører ei sped kirkeklokke over ødet. Sønnen Tore er allerede på plass i tårnet. Han er klokker i dag. En liten lyd går ut i det store blå mørket. Et svakt hjerteslag som fra et nyfødt barn for to tusen år siden. "Eg kallar ho Klokka glad". Han snakker om kirkeklokka si. Når vi går inn i den lille kirken, setter organist Ruud seg til orgelet. "Fra fjord og fjære, fra fjell og dyben dal..." Et minne fra 1963 i julen.

Et liv har gått hen siden. For han Edvard et ivrig liv. En ildsjel for alle prosjektene. Alle personligheter han ville hedre. Han har vist oss en verden vi kanskje ikke kjente så nøye. Hans Egedes idé om å kristne det fjerne Grønland. I den kirken vi står i dag, i den kirken tar vi farvel med deg, Edvard, der la du ned en minnestein over en av de mest berømte nordmenn over hele kloden. En mann med minnesmerker i Bergen, Oslo, København og på Grønland. Bare ikke her. Her visste man knapt av ham.

Alltid på farten for å hedre andre. Innlevelsesevnen din var en meget sjelden evne. Å akte og ære andre kunstnere. Fra Elias Blix til Anders Hovden som du elsket. Fra M.B.Landstad og Petter Dass som du til og med skulle ha sett i Alstadhaug kirke. "En såmann for Gud" het et av de mange programmene av deg. En såmann i havgapet. Forfatteren, dikteren Edvard med vers til alle årstider, alle anledninger, et overflødighetshorn av strofer, av formuleringer og av toner. Og den varme, karakterfulle sangstemmen.

Sist jeg besøkte han Edvard sang han hele tiden mens jeg tegnet han enda en gang. Patriarken som satt der foran skrivebordet med korrespondanse fra hele verden. Og så skulle stå her så fattig og ta avskjed - Det kommer ingen bedre fra bygdene nu til dags. Et Peer Gynt-sitat er nærliggende.

Men først og fremst vil jeg takke deg Edvard, for inspirasjon og glede. For dine fotefar foran meg i sneen mens Klokka glad klang utover det vintermørke landskapet. Fred over ditt klangfulle og varme minne.

Karl Erik Harr